Hva Er Et Vitenskapelig Essays

(En versjon av denne bloggposten har vært på trykk i Prosa)

Faglig artikkel kan man saktens snakke om. Eller personlig essay. Men faglig essay, hva er det?

Mange høyskolemiljøer velger en umulig mellomposisjon, sier forfatter, journalist og forsker Jo Bech-Karlsen. De har ikke klart for seg om de egentlig mener artikkel eller essay. Høyskolene sier til studentene: Skriv gjerne essay, men vær nøytral.

Men essayet er jo ikke nøytralt! Det er per definisjon personlig og subjektivt. Derfor skaper slike doble signaler forvirring og frustrasjon blant oppegående studenter. Det er som å si: Nå skal dere padle dette vassdraget her, uten kano.

Heldigvis har jeg Bibelen med meg. Skriveboka. Ikke «en skrivebok», men selveste Skriveboka av Merete Morken Andersen. Det er en hendig bibel, for den har register. Vi slår opp på «essay». Da blir vi henvist til sidene 106, 354 og 377. Men ikke til side 445. Og det er jo der det mest matnyttige om essay står. Hva er dette? Er ikke Bibelen til å stole på? Snakker Bibelen mot seg selv? Må man tenke sjøl, være våken, tolke, lete, granske også når man leser Bibelen? Ja, en seriøs essayist må det.

Sidene 446 og 447 i Morken Andersens testament byr på en inndeling i det informale og det formale essayet med henholdsvis Montaigne og Bacon som deres fedre. I vår sammenheng, det faglige essayet, er det Bacon som blir mest aktuell. Hans essays, står det i Skriveboka, var belærende, moraliserende og traktataktige, hans essays er preget av en nesten vitenskapelig distanse, konsentrert og saksrettet.

Ikke alle er enig i en slik inndeling. Det er ikke mulig å skille ut fagessay som egen essaysjanger; det inngår i det store essaybegrepet, sier Jo Bech-Karlsen i sin bok Gode fagtekster. Essayskriving for begynnere. For ham er det viktigst at det går et grunnleggende skille mellom artikkel og essay, et skille som har med logisk struktur å gjøre. Der artikkelen er en systematisk jakt på definisjoner, svar og konklusjoner, er essayet (uansett type) åpent, søkende, sanselig og reflekterende.

En annen måte å få fram forskjellen mellom fagartikkel og fagessay på, kan være å sammenligne dem med henholdsvis en kikkert og et prisme, slik Siri Meyer gjør. I artikkelen skal tankens lyskraft «rettes mot et enkelt og disiplinæravgrenset mål. Et essay derimot kan være som et prisme, hvor en og samme lysstråle brytes i ulike retninger som overskridende fagtradisjoner og genrekonvensjoner».

Jo Bech-Karlsen skriver: «Den vitenskapelige essayisten må kjenne feltet sitt og samtidig kunne ta et steg tilbake og se det i en videre sammenheng.» Forfatteren av en vitenskapelig eller faglig artikkel kjenner sitt felt og sin sjanger. Essayisten ser videre og er bredere litterært orientert, hun er både vidsynt og tvisynt.

Sammendragstesten til Morken Andersen er også fin å bruke for å skille mellom artikkel og essay. I et essay har mening og skrivemåte smeltet sammen. Det blir umulig, og meningsløst, å lage et sammendrag. En vitenskapelig artikkel, derimot, kan lett dras sammen.

Til tross for disse åpenbare forskjellene settes det ofte likhetstegn mellom artikkel og essay i universitetssammenheng. Her er et eksempel fra «Utfyllende reglement for eksamen» ved Det teologiske menighetsfakultet:
«Faglig essay: Et skriftlig arbeid, på masternivå, med et fastsatt omfang, der emne er avtalt i samråd med faglærer, skrevet i sjangeren fagartikkel.»

Klarere enn denne selvmotsigelsen i et eksamensreglement kan det ikke påpekes at essay er blitt et akademisk moteord.

Til slutt: Mange strever hardt for å virke nøytrale. Nøytral, hva er det? Fagteksten er også en språklig konstruksjon, selv om den kanskje prøver å late som noe annet. Fagtekster prøver å gjøre seg usynlig som språk, for eksempel ved å velge en klisjé framfor en nyskapende metafor. Men hva er ærligst? Hva er modigst? Jeg tror det er å vise tydelig at man selv er til stede i teksten. Heldigvis er dette noe som har blitt vanligere også i fagtekster. Ingen tror lenger på språkets nøytralitet likevel.

Fakta har aldri annet enn lingvistisk eksistens, skriver Roland Barthes. Og Sissel Lie skriver i Fri som foten: «Den såkalte nøytrale fagteksten vi kjenner, er klisjeenes seier. Fordi vi ikke er sikre på hvor grensene går, holder vi oss på god avstand innenfor.»

Read Full Post »

I Sykepleien Forskning vil vi gjerne publisere vitenskapelige essays om temaer som berører våre lesere. Men hva er et essay? For å definere et essay trengs mer enn et par setninger. Det er derfor heller ikke så enkelt å gi konkrete råd om hvordan man kan skrive et godt essay. Med sin åpne, assosiative og springende form, kan man nesten si at essayet motarbeider en endelig definisjon.

 

Blandingsgenre

Selv om det hører inn under sakprosaen, er det mange forfattere som skriver essayistisk; som altså vil si assosiativt og sirkulært i formen. Mange vil kalle essayet en blandingsgenre; Mia Bull Gundersen skriver for eksempel: «Essayet er en utpreget litterær blandingsform og befinner seg et sted mellom fiksjon og sakprosa» (1). En del tekster kan være essayistiske i formen, selv om de faller inn under andre genrebetegnelser. Dette gjelder både artikler, kronikker, petiter, kåserier og romaner. 
 

Kunnskapsrikt

Essayet er en forholdsvis kort tekst, skrevet i førsteperson entall i en ikke-konkluderende form. Jo Bech-Karlsen (2) sier essayet skal være kunnskapsrikt, men ikke lærd i teoretisk vitenskapelig forstand. Ofte stiller essayet flere spørsmål enn det besvarer, og forfatteren av essayet henvender seg gjerne til sin likemann; en kunnskapsrik og opplyst leser. I motsetning til en artikkel, som er bygget opp med en innledning, drøfting og konklusjon, har essayet verken innledning eller avslutning. Leseren får ikke nødvendigvis svar på de spørsmålene teksten stiller, men skal likevel være klokere enn før han eller hun gikk i gang med lesningen.
 

Michel de Montaigne

I likhet med essayet selv, omfatter essayets historie flere tradisjoner og avstikkere. De fleste betrakter Michel de Montaigne som essayets far. Montaigne (1533–1592) var en fransk adelsmann, politiker, filosof og forfatter som hadde stor innflytelse i sin samtid. Som trettiåring trakk han seg tilbake til familiens slott i Bordeaux, for i ensomhet å reflektere og skrive, i sitt tårn, omgitt av sine bøker. Begrepet essay er hentet fra tittelen på hans bøker: Les Essais I–III, som kom ut mellom 1780 og 1788. Det franske begrepet kan oversettes med forsøk, som peker tilbake på essayets åpne, prøvende og ikke-konkluderende form. Selv fortsatte Montaigne å redigere og endre på essayene sine resten av livet. Dette forsterker inntrykket av essayet som uferdig og åpent. Det er ofte store og evige spørsmål som drøftes i essayet, samtidig som ingenting synes å være for smått.

 

Francis Bacon

En annen kjent essayist er Francis Bacon (1561–1626), engelsk filosof, statsmann, jurist og forfatter, en pioner innenfor den vitenskapelige metode. Bacon har blitt kalt empirismens far, og den essayistiske arven etter ham dreier seg først og fremst om det vitenskapelige essayet. Denne essayformen er ikke så personlig og er i formen mer lik en vitenskapelig artikkel. 
Det er vanlig å skille mellom det «informale» essayet, som er essayet slik vi kjenner det fra Montaigne, og det «formale», vitenskapelige essayet skapt av Bacon. Georg Johannesen skriver for eksempel i sitt etterord til Ludvig Holbergs Essays: «Det informale essayet er filosofisk mens det formale essayet er vitenskapelig» (4).

 

Ny forståelse

I Norge ble essayistikk oppfattet som en skjønnlitterær genre frem til midten av 1900-tallet. Fra 1970- og 80-tallet oppsto imidlertid en ny forståelse av essayet i Norge. Hege Langballe Andersen skrev hovedoppgave om essayet i 2002 (3) og peker på at den nye essayinteressen oppsto i kretsen rundt tidsskriftet Basar, representert ved forfatterne Kjartan Fløgstad, Kjell Heggelund og Georg Johannesen. Disse forfektet et essayideal inspirert av tysk kritisk essayteori. «I stedet for å være en skjønnlitterær genre ble altså essayet en arena for bevissthet rundt form og språk» (3). Langballe hevder videre at det norske essayet også er sterkt influert av det angloamerikanske essayet, som altså er inspirert av Bacon, i betydningen stil eller artikkel. Essayet blir ifølge henne stadig oftere gitt som oppgave til studenter ved høyskoler og universiteter, men da i betydningen stil eller artikkel.
 

Litterær verdi

Essayet blir av mange betraktet som mer høyverdig en annen sakprosa, fordi det i tillegg til å kreve kunnskap hos den som skriver også helst skal ha litterære kvaliteter. Langballe siterer litteraturprofessor Arild Linneberg, som skrev i Bergens Tidende 21.10.84: «Et essay er alltid et godt essay. Et dårlig essay er ikke et essay, men noe annet: artikkel, kronikk, kåseri el.l.» (3).
I det informale essayet er jeg-fortelleren det bærende elementet, ja selve utgangspunktet. Det er essayistens tanker og erfaringer som danner essayets plattform. I det formale essayet, derimot, er emnet viktigere enn essayisten som person. Per Dahl påpeker at essayet ikke har noen systematisk komposisjon, men er «atektonisk, skødeløst og åpent bygget opp». Essayet må derfor romme en samlende bevegelse som ifølge Dahl nettopp er det essayistiske jeget (5). Også Johannessen skriver at «essayisten er essayets viktigste formelement» (4). Og selv om det norske essayet er blitt beskyldt for å være navlebeskuende av forfatter og journalist Morten Strøksnes (6), er det umulig å tenke seg et essay uten en jeg-forteller.  
 

Allmenngyldig

Selv om et essay skal inneholde essayistens egne refleksjoner og erfaringer, og gjerne være personlig, må det ikke bli privat. Essayets tema skal være allmenngyldig, og et personlig perspektiv kan gjøre det allmenngyldige mer interessant og relevant for leseren. Men blir det privat mister han eller hun fort interessen. 
Essayet gjenspeiler essayistens syn på det hun eller han skriver om og innebærer en tolkning av de erfaringene som beskrives. Den subjektive erfaringen essayet baserer seg på kan på sitt beste åpne opp for å forstå essayisten, og han eller hennes syn på verden, uansett om den springer ut av erfaring eller er en samtale essayisten fører med andre forfattere som har skrevet om det samme temaet.  
 

Gjenkjennelse

Essayet synes, i kraft av sin form, å vise at alt er relativt: Én mening er ikke viktigere enn en annen, det ene er ikke nødvendigvis sannere enn noe annet. Dette kan føre til et unikt møte mellom tekst og leser; bygge bro over avstand i tid og rom. Å lese Montaignes essay, som ble skrevet for flere hundre år siden, kan gi en følelse av nærhet og gjenkjennelse hos en moderne leser nettopp i kraft av tekstens åpne og springende form. Essayet har karakter av en samtale, en dialogisk struktur. Som Melberg skriver, er essayet «fellesskapsdannende» og inkluderer alltid leseren (7). 
 

Avslutning

Andre treffende beskrivelser av essayet er; assosierende, fragmentarisk, prosessuell, springende, subjektiv, utprøvende, undersøkende, åpen. Det er også sammenliknet med «en tankenes spasertur». Så ta pennen fatt, den som tør, og skriv et kunnskapsrikt essay om et faglig tema. Bruk gjerne en personlig erfaring som utgangspunkt. Skriv dialogisk, som vil si å henvende seg til en tenkt leser samt referer til andre som har skrevet om det samme. En god og inspirerende måte å lære om essayet på er dessuten å lese gode essays skrevet av andre.
 

Referanser

1. Bull-Gundersen M. «74 sentrale trekk ved essayet». I Kritikkjournalen, 1991.
2. Bech-Karlsen J. Gode fagtekster. Essay for begynnere. Universitetsforlaget, 2003.
3. Andersen HL. «Hvordan får essaybegrepet mening?». I Bøygen, nr. 1–2007. 
 4. Johannesen G. «Holberg og essayet. Etterord.» I Ludvig Holberg Essays. Cappelen, 1977.
5. Dahl, P. «Essayet som genre». I Passage. Tidsskrift for literatur og kritk 28/29. Aarhus, 1998.
6. Strøksnes M. «Innsnevring av kampsonen», Morgenbladet 05.10.2015. 
7. Melberg A. Essayet. Universitetsforlaget, 2014.

Comments

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *